Bystyremøte i kveld

I kveld kommer det til å være saken om folkeavstemming om bro som blir omfattet med størst interesse. Det blir spennende, selv om det kan se ut som om det går i retning av et nei til folkeavstemming. Likevel, ingenting er avgjort før det er endelig stemt. Det som blir en utfordring for oss folkevalgte blir å dreie debatten om det den handler om nemlig ja eller nei til folkeavstemming, ikke ja eller nei til bro. Det går an å være mot bro og likevel være mot folkeavstemming.

Det kommer opp en annen sak som også er av stor interesse for byen, nemlig hvorvidt det skal selges en del av almenningen ved Sava til utbyggerne som bygger på tomten ved siden av. Det viser seg at kartet ikke har stemt med terrenget her, slik at utbyggerne som har forholdt seg til sin tomtestørrelse har planlagt et større bygg enn det det er rom for, og derfor trenger ca. 1,5 m av området som almenningen beslaglegger. Det vil si at almenningen reduseres fra ca. 12 m i bredde til 10. Uten å si for mye om akkurat denne alemnningen er det minst to problemer med denne saken, det ene er den prinsipielle ved at almenninger ikke skal røres. Den andre er at man risikerer at hele planen må gjøres om dersom det tas noe av almenningen og det kommer berettigede klager på dette. Det mest fornuftige her er nok å få en skikkelig behandling der flere parter får uttale seg.

Nei til folkeavstemming

I dag var det møte i Driftsstyret, og i dette møtet var det selvfølgelig saken om folkeavstemming i saken om den nye gangbroen som var det mest spennende. Det ble nei til folkeavstemming etter at KrF sine to representanter var delt i synet på folkeavstemming. Etter at varaordfører Tore Askildsen, KrF, hadde redegjort for at det i følge KrF’s program kun var i prinsipielle saker man kunne gå inn for folkeavstemming forklarte han at det i denne saken var så stort engasjement at han måtte gå inn for folkeavstemming.

Jeg skjønner jo at det ikke er lett for Askildsen å stemme mot folkeavstemming etter at partiet hans fikk et såpass stort oppsving p.g.a. «brosaken» i valget. I tillegg har partiet kjørt tospann med FrP som gjerne tar en folkeavstemming bare støyen blir stor nok eller saken kontroversiell nok. Det er ikke noe nytt i det. Det som jeg synes er morsomt å registrere er at KrF’s varaordfører, som etter eget program kun går inn for folkeavstemming i prinsipielle saker, synes at engasjementet i denne saken gjør den så spesiell at det blir greit å gå inn for folkeavstemming. Det finnes altså en «engasjements-skala» som på et eller annet nivå gjør at en sak går fra å være overbevisning til å bli prinsipiell. Det kan være verdt å merke seg for ulike pressgrupper.

I dag ble det altså fem mot fire stemmer for folkeavstemming i Driftsstyret. Den endelige saken kommer opp i Bystyret den 31. januar. Det er nå svært sannsynlig at vi får omtrent det samme resultatet da. Det er gledelig for utviklingen i Mandal. Utbyggerne kan nå endelig gå i gang med arbeidet sitt, uten å måtte leve med usikkerheten omkring infrastrukturen.

Forslag til nasjonal transportplan

Forslag til Nasjonal Transportplan er lagt fram av transportetatene. Og, det er lite å glede seg over for Mandals og Vest-Agders del. Nok en gang ser vi at vi blir nedprioritert. Det vil si, det meste av utbygginger blir nedprioritert. Ellers er det tatt høyde for et stort vedlikeholdsløft, noe som selvfølgelig er viktig, men vi vet at det må legges inn langt høyere mål for investeringer i bedre veier. Ikke minst på sørlandet.

Nå er tiden inne til å sette maksimalt press på sentrale myndigheter for å få forståelse for at veistandarden vår er alt for dårlig. Nå er det selvfølgelig slik at alle regioner i landet mener at deres veier er viktigst. Men, tradisjonelt har vi sørlendinger ikke vært flinke nok til å synliggjøre våre behov. Det må vi forandre på.

Vi vet at dersom vi skal klare å få en moderne veistandard må vi komme med en plan til departementet som viser hvordan utbyggingen skal finansieres. Dersom vi forventer at all finansiering skal komme fra sentralt hold vil vi ikke se bedre veier på minst 30 år. Skal vi få fortgang i arbeidet må vi lage en pakke som består av samarbeid mellom det offentlige og private, såkalt OPS, og bompenger.

Trolig nei til folkeavstemming

I dagens Lindesnes fortelles det at KrF er delt i synet på folkeavstemming om gangbroen. Det gir etter all sannsynlighet nei til folkeavstemming i bystyret når saken kommer opp den 31. januar. Det er bra. Først og fremst fordi det er viktig nå å komme videre med planene på Malmø. Utbyggere er ivrige etter å komme i gang, og når usikkerheten om tilgjengeligheten er ryddet av veien er det klart for å «gi gass», som Petter Klemsdal i Halse Eiendom sier det i dagens avis.

Den videre prosessen blir spennende, og med det engasjementet som har vært så langt er det all mulig grunn til å tro at resultatet blir det aller beste.
Lenke til Lindesnes

«Brosaken» kan nærme seg slutten

I morgen skal det være gruppemøter i de politiske partiene i Mandal. En av sakene som skal opp på møtet i Driftsstyret neste tirsdag er om vi skal si ja eller nei til folkeavstemming om den nye gangbroen. Den endelige avgjørelsen tas i Bystyret den 31. januar.

Nå spekuleres det selvfølgelig i begge leire, både de som er for og de som er mot, om hva utfallet av behandlingen i Bystyret blir. For mange er det selvsagt at en vanskelig sak som dette må legges ut til folkeavstemming, fordi det er så mange som ønsker det. Det kan virke fornuftig. Men, jeg mener tvert i mot at ved å legge en liten del av en stor reguleringsplan ut til en folkeavstemming skjuler vi hva denne saken egentlig dreier seg om.

Dersom en folkeavstemming sier nei til bro, og Bystyret velger å ta dette til etteretning må det lages en ny reguleringsplan for Malmø. Premissene for reguleringsplanen vil bli så endret at planarbeidet må gjøres på nytt. Alle signaler fra potensielle og reelle utbyggere går på at det må være en god tilknytning mellom de to bydelene. Dersom denne forsvinner kan ikke utbyggere forplikte seg før det er laget en ny plan som viser hvordan tilknytningen skal løses. Det gjør at utbyggingen av Malmø blir utsatt, trolig i lang tid.

Dersom det ikke er mulig å få en god tilknytning mellom de to bydelene er jeg redd vi må innse at vi ikke får en utbygging på Malmø med nytt kulturhus og hotell. Bromotstanderne er stort sett klare på at de ønsker et nytt kulturhus, det er bare broen de ikke vil ha. Det vil sette hele utbyggingsplanen i Mandal i fare i overskuelig framtid.

Kunstnernasjonen Norge

Nordmenn er stolte av kunstnerne sine. Vi feirer gjerne våre store kunstnere. Helst etter at de har vært døde en stund. Vi markerer derfor gjerne dødsdagen til våre store kunstnere. Når kunstnerne er døde kan vi være sikre på at de ikke finner på mer ugagn.

Det er velkjent for de fleste at Ibsen holdt seg mye i utlandet. Han dro fra Norge fordi han ble møtt med skepsis og trangsynthet, og så snart han fikk mulighet flyktet han landet og ble i utlendighet i 27 år. Kanskje ikke så rart da at vi feiret at det var 100 år siden han døde i 2006.

I 2007 var det 100 år siden Grieg døde. Det feiret vi ettertrykkelig. Alle kulturinstitusjoner med respekt for seg selv, og de døde, hadde en eller annen markering av Griegs død. Mens han levde var vi ikke spesielt begeistret for han, og det er kanskje derfor det holdes store taler i jubileumsåret for hans død. Se Niels Chr. Geelmuydens kåseri om Griegåret her, høyst lesverdig! Utenriksdepartementet brukte i 2007 Grieg for å fortelle verden om den store norske kunstneren, og opprettet en webside med tittelen Griegåret 2007 – en revitalisering av Grieg. På denne siden heter det blant annet at: «Prosjektorganisasjonen skal initiere, koordinere og gjennomføre markeringen for å sikre og fornye interessen for hans musikk.» Det var nok sikkert lurt, for mens han levde var han ikke mye aktet, og døde fattig.

I år skal vi blant annet feire Geirr Tveitt. En av våre største komponister. Denne gangen er det riktignok fødselsåret som feires, selv om nasjonen nok skulle sett at han forble ufødt etter krigen. Tveitt ble ikke sett verdig til å motta kunsterlønn etter krigen. Dette fordi han hadde mottatt kunstnerlønn under krigen. Han mottok kunstnerlønn etter et vedtak som ble fattet før krigen, men som ikke ble satt i verk før like etter okkupasjonen. Han fikk ikke tilbake kunsterlønnen før i 1958, og døde i 1981. Nå er imidlertid alt tilgitt, og vi markerer han som den store kunsteren han tross alt var.

Hvis vi skjeler litt til vår lokale andedam, har vi kunstnere også her som påkaller seg samtidig vrede. Noen har malt på trærne i Furlunden, og det kalles hærverk. Vi får la tiden vise om også denne kunsteren oppnår sin storhetstid etter å ligget i graven noen år. Det er tross alt det tryggeste.