Passivitet i fattigdomsarbeidet

Jeg har bedt rådmannen i Mandal svare på hvorfor kommunen ikke har søkt om statlige midler til fattigdomsbekjempelse som NAV deler ut. Svaret jeg fikk vitner om en passiv og unnvikende holdning til dette viktige arbeidet.

«Felles for slike midler er at det må sendes søknad med gode begrunnelser og prosjektbeskrivelser, og den som mottar prosjektmidler må selvsagt både kunne planlegge og gjennomføre prosjekter og føre regnskap og avlegge rapporter. Oftest er det også slik at den som søker vil måtte kunne delfinansiere prosjektene med egenandeler» skriver rådmannen i sitt svar.

Barns fattigdom er et av de viktigste arbeidsområdene i lokalsamfunnet, og det er også slik i Mandal at det finnes barn som ikke kan være med på vanlige sosiale aktiviteter fordi foreldrene ikke har råd. Vi må bruke all vår kraft på å hjelpe til med dette problemet. Et eksempel er Tana kommune som har fått 250 000 fra NAV for å opprette en utlånssentral for sportsutstyr på biblioteket. At et slikt prosjekt skulle legge bånd på store ressurser fra kommunens side er vanskelig å forstå.

Det er slik at flere og flere aktiviteter koster penger, og det kan være et tungt løft for mange å f.eks. kjøpe skøyter for at barnet skal kunne delta på en skøytedag. Like fullt er det svært tungt for de barna som blir stående utenfor slike aktiviteter. Jeg har bedt ordføreren om å arrangere et fellesmøte med lag og foreninger, politikere, administrasjon og offentlige myndigheter for å finne fram til gode tiltak vi kan sette i gang på kort varsel. Hvis det ikke nytter tar jeg det opp i driftsstyret ved neste anledning.