I gårsdagens bystyre tok jeg til orde for at det frivillige kulturlivet i Mandal må tas med på råd når driftsmodellen for vårt nye kulturhus skal bestemmes. Jeg møtte sterk motstand fra ordfører og varaordfører som mente jeg ikke fulgte med på det som skjer, men min oppfatning er fortsatt den samme.

Venterommet, kulturhuset vi har hatt og har mens vi venter på Buen, har bedt om å få videreføre sin drift i Buen. Venterommet er dugnadsbasert og har ivaretatt kommunens behov for en scene i over fire år. Denne grasrotkraften må vi ta vare på når Buen åpner, og Venterommet bør møtes med åpne armer, ikke byråkratisk snikksnakk når de tilbyr seg å videreføre driften etter den samme modellen i Buen. Så kan det sikkert være smart å lage en tidsbegrenset avtale mellom Venterommet og Buen, men den kraften som Venterommet har mobilisert siden starten i april 2006 vil aldri kulturbyråkrater klare å kopiere.

Kinoen i Mandal opplever også å bli holdt på en armlengdes avstand. Etter at kinoen ble overlatt til private ildsjeler har vi fått et bedre kinotilbud, med kreativ og stabil drift. Dette må telle når drivere av den nye kinoen skal velges. Det er ingen gullgruve å drive kino i Mandal, men gutta på Mandal Kino står på. Når drivere av kino skal velges kan det godt tenkes at en stor aktør vil kunne gi et bedre anbud for drift av kinoen, i påvente av at den nåværende kinoen kaster inn håndkleet. På samme måte som Venterommet bør Mandal Kino stille litt lenger frem i køen og få prøve seg på kinoen i Buen med en avtale på noen år.

Buen er helt avhengig av breddemiljøet innen kulturproduksjonen for å fylle setene. Da må de også oppleve eierskap til kulturhuset. Det skapes gjennom engasjement og deltakelse.

De siste dagene har det kommet som et sjokk på nordmenn at den billige maten i butikken kanskje ikke er helt trygg. Det er ikke så rart. Så lenge det har funnets samvirker og matmyndigheter har vi fått vite at den norske maten er ren og trygg. For å opprettholde en jordbruksproduksjon har utenlandske råvarer blitt mistenkeliggjort og utsatt for vernetoll. Mens forbrukere i andre land vet at det er forskjell på billig og dyr mat, at det er stor forskjell på f.eks. kyllinger, har vi de siste 30 årene lært at det finnes kun én skikkelig kylling. Den selges og godkjennes av Prior og veier 1000 gram. Skeptikere har selvfølgelig lurt på hvordan det er mulig å få kyllinger til å veie akkurat 1000 gram, samtidig som man opprettholder en naturlig, sunn kvalitet. Men, som Prior pleier å si; vi lager kylling slik nordmenn vil ha dem. Hvordan Prior vet hvordan nordmenn vil ha kyllinger er vanskelig å vite. Jeg har i hvert fall aldri blitt spurt, og om jeg ble spurt ville jeg gjerne hatt mulighet til å kjøpe kylling med litt kjøtt på beinet. Ikke beinranglene til Prior. Joda, jeg vet at det nå er mulig å få kjøpt den utmerkede Stange-kyllingen i utvalgte butikker. Men det er fortsatt lang vei å gå før den klarer å konkurrere med Priors i oppmerksomhet i butikkhyllene, reklame og folks bevissthet.

Norske myndigheter har vært opptatt av å passe på at rutinene på produksjonen, slakting, renhold og alt som er målbart er i orden. Ingen har noen gang forsøkt å snakke om mangfold og kvalitet i form av smak. Kvalitet på matvarer i det moderne Norge har blitt målt på utseende. For eksempel finnes det bestemmelser for hvordan grønnsakes skal se ut, men ingen på hvordan de skal smake.

For 30 år siden kunne man kjøpe geitost på fjellet, laget lokalt og med lokal smak. Geitost solgt av De norske meierier (Tine) smakte forskjellig i nord og sør av landet, fordi de var laget på forskjellige meierier. I dag er all geitost lik over hele landet. På denne måten har staten og produsentene på en effektiv måte klart å gjøre det veldig bekvemt for seg selv. Forbrukerne er blitt sløvet, og er nå først og fremt opptatt av prisen på mat. Kvaliteten er det jo likevel ingen grunn til å diskutere, for den er lik.

Når politikere og forbrukerrådet nå reagerer er det en reaksjon mot en villet utvikling. Man kan selvfølgelig skylde på de store, kyniske kjedene. Men det er naivt. Myndighetene, med sosialistene, Senterpartiet og bondesamvirkene i spissen har tenkt på ensretting som den beste metoden for å sikre sysselsetting og like vilkår. Derfor er det pinlig når SVs Inga Marte Thorkildsen nå vil ha myndighetene til å rydde opp.

Fosfater i mat er ikke problemet. Det er et symptom på en forfeilet, instrumentell landbrukspolitikk, likeretting og kvelning av mangfold.

Statsbudsjettet struper kommuneøkonomien. For Mandals vedkommende innebærer dette en inntektssvikt på nesten 5 millioner i 2011. Mandal har et vedtak om et overskudd på neste års budsjett på 15 millioner. Dette vedtaket er under én måned gammelt, men allerede nå varsler administrasjonen at det blir vanskelig å oppfylle dette.

Det er kommunene som skal sette det meste av politikken ut i livet, men regjeringen lar ikke penger følge med. Dette skaper store utfordringer for kommunene, og Mandal har definitivt sin del av disse. Det er ikke holdbart å sultefore kommunene, og samtidig legge opp til økt tjenestenivå.

Likevel er dette rammebetingelsene vi har. Det betyr at vi må sette tæring etter næring. Vi må tenke annerledes og bruke alle mulige metoder for å få mer ut av pengene. Og noen klarer det. I Mandal har Pleie og omsorg Øst klart å bruke mindre penger enn de har til rådighet. Dette skyldes, i følge lederen, spesielt at avdelingslederne har god budsjettdisiplin og gjør en flott innsats. Dette er det all mulig grunn til å applaudere, og det viser at det nytter å gjøre ting annerledes.

Høyre har tidligere fått tilslutning til at vi skal prøve ut privatisering i kommunen. Foreløpig har dette ikke skjedd. Vi tror at dette er en måte å øke tjenestenivået på og få mer ut av pengene. Vi kommer til å fortsette å jobbe for dette.