I vår naboby, Kristiansand, har påtroppende ordfører signalisert at det vil bli mulig for private å etablere sykehjem. Dette utløser en nokså forutsigbar diskusjon der venstresiden viser til Adecco-saken og høyresiden viser til kommuner som også har brutt reglene, sist i Trondheim.
Debatten burde dreie seg om hva som er best for pasientene. Frihet til å velge mellom leverandører skaper bedre tjenester. Vi forventer å kunne bytte bank, fastlege og telefonselskap om vi ikke er fornøyd med tilbudet og servicen. Vi tar det for gitt at vi kan velge mellom mange radio- og tv-kanaler. Vi velger en annen butikk om vi ikke er fornøyde utvalget. De aller fleste vil være enig i at konkurranse fører til bedre utvalg, bedre kvalitet og bedre service. Kan det ikke være slik innenfor omsorg?
Dersom en leverandør ikke er god nok, bør man kunne velge en annen. Innenfor omsorg har vi likevel fortsatt et system der en dårlig leverandør ikke kan velges bort, fordi det ikke finnes alternativer.
Ofte brukes ansattperspektivet når motstandere av private tilbydere argumenterer mot konkurranse innenfor eldreomsorg. Og de ansattes vilkår er viktig, og det skal føres streng kontroll med at lover, regler og avtaler holdes. Men pasientperspektivet må være minst like viktig, det er tross alt på grunn av pasientenes behov vi har en eldreomsorg.
Det er ingen som uenig i at det offentlige skal føre kontroll med alle tilbydere av omsorgstjenester og det er det offentlige som skal betale for omsorgen, men innenfor disse rammene må det være mulig for pasientene å velge mellom leverandører. Konkurranse fører til bedre tjenester for brukerne av tjenestene, kortere køer, bedre service. Dette gjelder på alle områder i samfunnet, og handler ikke om at bestemor skal ut på anbud, men at bestemor er gammel nok til å velge selv.