I vår naboby, Kristiansand, har påtroppende ordfører signalisert at det vil bli mulig for private å etablere sykehjem. Dette utløser en nokså forutsigbar diskusjon der venstresiden viser til Adecco-saken og høyresiden viser til kommuner som også har brutt reglene, sist i Trondheim.

Debatten burde dreie seg om hva som er best for pasientene. Frihet til å velge mellom leverandører skaper bedre tjenester. Vi forventer å kunne bytte bank, fastlege og telefonselskap om vi ikke er fornøyd med tilbudet og servicen. Vi tar det for gitt at vi kan velge mellom mange radio- og tv-kanaler. Vi velger en annen butikk om vi ikke er fornøyde utvalget. De aller fleste vil være enig i at konkurranse fører til bedre utvalg, bedre kvalitet og bedre service. Kan det ikke være slik innenfor omsorg?

Dersom en leverandør ikke er god nok, bør man kunne velge en annen. Innenfor omsorg har vi likevel fortsatt et system der en dårlig leverandør ikke kan velges bort, fordi det ikke finnes alternativer.

Ofte brukes ansattperspektivet når motstandere av private tilbydere argumenterer mot konkurranse innenfor eldreomsorg. Og de ansattes vilkår er viktig, og det skal føres streng kontroll med at lover, regler og avtaler holdes. Men pasientperspektivet må være minst like viktig, det er tross alt på grunn av pasientenes behov vi har en eldreomsorg.

Det er ingen som uenig i at det offentlige skal føre kontroll med alle tilbydere av omsorgstjenester og det er det offentlige som skal betale for omsorgen, men innenfor disse rammene må det være mulig for pasientene å velge mellom leverandører. Konkurranse fører til bedre tjenester for brukerne av tjenestene, kortere køer, bedre service. Dette gjelder på alle områder i samfunnet, og handler ikke om at bestemor skal ut på anbud, men at bestemor er gammel nok til å velge selv.

Demokrati er den verste styreform vi har, bortsett fra alle andre vi har prøvd.
— Winston Churchill

I Mandal er det nå stor debatt om resultatet av lokalvalget. Selv om partiet som tapte mest ser ut til å få ordføreren er ikke det det samme som at demokratiet er dødt eller misbrukt. Demokratiet åpner nettopp for den type avtaler som vi ser i Mandal, og det må vi ta med på kjøpet. Alternativet hadde vært verre.

Når vi stemmer gir vi makt og tillit til dem vi stemmer på til å handle på våre vegne. Det er måten denne makten og tilliten forvaltes på som bør være utløsende for hva vi stemmer ved neste valg.

Selv om mange nå er frustrert over det som skjer bør vi bruke muligheten til å snakke varmt om demokratiet. Et mål for oss politikere bør være at fler interesserer seg for hva som skjer i politikken også mellom valgene, det er der partiene viser hva de står for og hvordan de mener utfordringene i samfunnet bør løses.

For mange er politikk og demokrati noe som er aktuelt i noen få uker rundt hvert valg. Den største trusselen mot demokratiet er at politikk er noe som noen få driver med, og få setter seg inn i. Kanskje vil debatten rundt valget i Mandal bidra til at flere engasjerer seg politisk, melder seg inn i partier, deltar på gruppemøter, diskuterer politikk og stiller til valg. Det er ikke en utenkelig utvikling, men trolig er vi tilbake til det gamle om noen få uker.