En kvinnelig politiker mindre

Ung kvinne som kjeder seg

Vi risikerer demokratisk degenerering om vi ikke klarer rekruttere unge kvinner til politikken © colourbox.com

Lillehammer og Oppland Venstres Sanna Sarromaa har trukket seg fra politikken. Den direkte årsaken er den hetsen som hun ble offer for etter at et internt notat hun sendte til sine politiske kolleger, ble lekket. I notatet, om man så helt bort fra kontekst og ikke kjente verken Sarromaa eller saken, kunne man hvis man ville tolke Sarromaa dit hen at hun mener at funksjonshemmede ikke har noe i en vanlig norsk skole å gjøre. Men, det var også én annen nærliggende tolkning, nemlig at det ikke er alle funksjonshemmede som bør gå i vanlige klasser, fordi det ikke er det beste for dem. Dersom man i tillegg hadde lest eller hørt noe av det Sarromaa tidligere har sagt og skrevet ville det vært umulig å ikke bruke den andre tolkningen. I stedet valgte alt for mange, også media, å vinkle det slik at Sarromaa er en ond og kynisk person som attpåtil går løs på vergeløse barn. Dermed kunne de krenkede slippe seg løs, og det gjorde de så til gangs at Sarromaa til slutt valgte å trekke seg fra politikken. Et stort tap for Venstre, og om hun i tillegg trekker seg fra den offentlige debatten; for oss alle. Som hun selv sier det; «En kvinnelig politiker mindre». Vi har dessverre ingen å miste.

Sarromaa, som kaller seg superfeminist, deltok i Søndagsavisa i P2 31. mai  og snakket om kostnadene for småbarnsmødre å delta i politikken. Møtene drar ut i timevis fordi debattopplegget er for løst og «middelaldrende menn som elsker sin egen stemme holder 7 minutters innlegg, uavhengig om de har noe å si eller ikke». Hennes påstand var at kvinner ikke tar seg til rette foran mikrofonen på samme måte, og at i hvert fall småbarnsmødre må prioritere tiden sin strengt.

I programmet møtte hun Knut Storbakken som ga henne helt rett og sammenlignet med rikspolitikken. På Stortinget har man stort sett tre og fem minutters taletid og et langt strammere debattopplegg enn i de fleste kommunestyrer. Storberget fortalte om arbeidet fra sin ministertid, der saksframleggene var på én A4 side. I lokalpolitikken skal det ikke rare saken til før sidetallet bikker femti og hundre. I tillegg pekte han på paradokset at stortingspolitikerne er betalt for å drive med politikk, men likevel klarte å holde seg innenfor et stramt debattopplegg. Lokalpolitikere gjør jobben på fritiden.

Vi må ta på alvor problemene med å rekruttere unge, og særlig kvinner til politikken. I Mandal har jeg, og blant andre Hanne Nøding, flere ganger forsøkt å kutte ned på møtelengden ved å begrense taletiden. Det blir alltid møtt med protest og stemt ned. Begrunnelsen er alltid at det er demokratisk å la folk få ytre seg om det de vil i en hver sak, så lenge de vil. Men, hvor demokratisk blir det om alle som deltar i politikken er oss middelaldrende menn, som bruker uendelig med tid på å vikle ut våre synspunkter mens vi står foran mikrofonen?

Døgnets timer er verdifulle, og bør brukes på noe verdifullt. Lokaldemokrati kan være en verdifull tidsbruk, men den blir verdiløs om den sløses med.

Det siste bystyremøtet i Mandal tok over ni timer. I tillegg hadde partiene sine gruppemøter som sikkert tok et par timer tidligere i uken, og saksheftet var på 1103 (!) sider, fordelt på 21 saker. La oss si at man leser én side på ett minutt, så tar det 18 timer bare å lese saksheftet. Så om man tar vervet som lokalpolitiker noenlunde alvorlig gikk det med 30 timer til politikk den uken. Man skal være villig til å forsake ganske mye for fellesskapet for å synes at det er greit bruke så mye tid på lokalpolitikk.

På toppen av tidsbruken kommer kommentarfeltenes idioterklæringer fra alle kanter når man står fram med sitt politiske engasjement. Så det er lett å forstå Sarromaas svar på spørsmål om hun tar gjenvalg: Ikke faen!

Legg igjen en kommentar