Mandal i norgestoppen

Mandal har rykket opp fire plasser fra 20. til en formidabel 16. plass på kommunebaromteret, en undersøkelse som foretas årlig

© Kastellodden Luftfoto Mandal med Sjøsanden

© Kastellodden Luftfoto Mandal med Sjøsanden

av Kommunal Rapport. For en kommune som både har vært og er i hardt vær er det ikke dårlig levert. Det er faktisk formidabelt!

Barometeret består av målinger på 127 parametre, gruppert i 7 hovedgrupper. Så får det heller være at avisen Lindesnes utroper Marnardal kommune til fylkesvinner. Men de er bare best på den ene av de 7 gruppene, og endte på 103. plass totalt. Det er kjempefint at Marnardal klarer seg så godt økonomisk, men kommunens fremste oppgave er ikke å maksimere overskuddet. Selv om vi selvfølgelig skal ha en ordnet og trygg økonomi skal vi først og fremst levere tjenester til våre innbyggere. Vi skal ha idretts- og kulturtilbud, vi skal ha gode helse- og sosialtjenester. Det viser seg altså at Mandals ansatte, administrasjon — og politikere, leverer helt i landstoppen, og det burde Lindesnes avis også formidle.

16 plass av alle landets kommuner. Det er ikke dårlig!

Strandliv

Viktigere enn sitt rykte

Reiselivsnæringen tilfører nasjonen, regionen og den enkelte kommune mye mer enn statistikken tilsier

For mange turistkontor er det vanskelig å synliggjøre viktigheten av reiselivet, men reiselivet skaper grobunn for langt flere enn dem som tradisjonelt oppfattes å tilhøre bransjen.

I statistikk for sysselsetting og omsetning innen reiseliv regnes bare de bedriftene med som er registrert som reiselivsbedrifter. Varehandelsbedrifter som har sin vesentlige omsetning om sommeren regnes bare som varehandel, selv om bedriften ikke hadde eksistert om det ikke var for den årvisse tilstrømmingen av turister.

Tømrere og byggmestre som tjener gode penger bygging og restaurering av hytter viser at det går godt i byggenæringen, men ikke som en ringvirkning av reiseliv.

Da Tusenfryd bygde Nord-Europas høyeste berg-og-dalbane i tre viste det igjen på statistikken for bygg og anlegg, men at økningen er en direkte konsekvens av en reiselivssatsing kommer ikke fram.

Fædrelandsvennen skriver i sin leder den 17. september om en viktig og riktig strukturendring innen reiselivet som utredes i disse dager. De første signalene tyder på at det blir en økt satsing fra statens side for å finansiere og legge til rette for utviklingen. Samtidig vil det bli stilt krav til bransjen selv om å profesjonalisere og organisere seg. Dette er ikke uten utfordringer i en bransje som preges av fragmentering og små aktører.

Det er som Fædrelandsvennen skriver en kjensgjerning at 61 % av tiden som brukes ute på de forskjellige turistkontorene benyttes til å hente penger til driften av kontoret. Dette er neppe fornuftig bruk av penger og ressurser. Men, dessverre framstår reiselivsnæringen for mange som et hyggelig og kanskje til tider noe støyende tilskudd til det ”virkelige” næringslivet; produksjons- og prosessindustrien, oppdrettsnæring, verfts-, olje- og leverandørindustrien.

Kanskje ville det vært enklere å få bidrag til turistkontorene også fra andre enn overnattings- og serveringssteder om kunnskapen om reiselivets ringvirkninger var større.

Hva er turisme?

Om du er turist eller ikke blir vanligvis avgjort av hvor lenge du er borte hjemmefra eller hvor langt du reiser. Statistikker basert på disse kriteriene kan ha en viss interesse, men det mest interessante aspektet ved reiseliv er forflytning av kjøpekraft. Sagt med andre ord; en turist bør også defineres som en som bruker pengene sine et annet sted enn der hun betaler skatt.

Strandliv

Turister bidrar til mer enn økt salg av iskrem.

Det geniale for en stat, eller kommune for den saks skyld, er at turister betaler alle skatter og avgifter dit de kommer uten å få offentlige tjenester tilbake. En italiener som kommer til Norge betaler direkte og indirekte moms, bensinavgift, bompenger, arbeidsgiveravgift, inntektsskatt o.s.v. uten å få verken skole, legetjenester eller annen skattefinansiert velstand. Turister er verdens hardest beskattede gruppe. Ikke nok med at de betaler alle skatter og avgifter i sitt eget land, de gjør det også der de reiser til. Det i seg selv burde være verdt en statistikk.

Men selv for en nordmann som reiser til nabokommunen for å handle en bukse gjelder det samme. Ved å bidra til økonomien i nabokommunen opprettholder han sysselsettingen, gjør bedriften og ansatte i stand til å betale sin skatt, og reiser hjem igjen til sin egen kommune for å få skattefinansierte tjenester.

Gjennom en korrekt definisjon av turisme vil det være lettere for politikere og andre beslutningstakere å se verdien av investeringer i reiseliv.

Levekårseffekten

På tross av vår rikdom har Norge til dels store levekårsutfordringer. Høy andel unge som dropper ut av skolen, høy andel unge uføre, mange i arbeidsfør alder på trygd. Det er mange grunner til disse problemene, men ett av dem er et stadig mer spesialisert og sentralisert arbeidsliv, der kravene til kompetanse er høye. Reiselivsnæringen er en av få gjenværende bransjer der man kan komme inn uten formell kompetanse og sågar gjøre karriere, uten å måtte pendle eller flytte. Reiselivsnæringen kan være en verdifull samarbeidspartner med skoleverket for elever som står i fare for å droppe ut, kan tilby arbeidsplasser for innvandrere uten formell skolegang og gi muligheter til omskolering og rehabilitering for grupper som av andre grunner har falt utenfor arbeidslivet.

Fornuftige investeringer

Gjennom å legge til rette for investeringer i reiseliv kan det offentlige skape virksomheter som ikke uten videre flytter utenlands om rammebetingelsene endrer seg. For oss på Sørlandet betyr det kort fortalt at vår skjærgård, våre vakre strender og våre idylliske småbyer ligger her uansett om arbeidskraften er billigere i Baltikum. Turistene kan bare oppleve Sørlandet her. Derfor er det fornuftig å investere i infrastruktur som vei og tog, legge til rette for flere avganger til og fra Kjevik og øke tilgjengeligheten for cruisetrafikk.

Mens man i de Forente Arabiske Emirater lenge har investert i blant annet reiseliv og miljøvennlig energiproduksjon for å demme opp for effektene av at oljen tar slutt, er det vanskelig å få øye på en tilsvarende strategi i Norge. Dersom oljeprisen skulle falle og med den investeringer og vekst, vil Norge fort sitte med store omstillingsutfordringer. Disse utfordringene burde dempes gjennom blant annet å legge til rette for et bærekraftig reiseliv, basert på miljøvennlig energi.

Finnes det alternativer til eiendomsskatt?

Er det mulig å effektivisere kommunen? Spørsmålet er relevant fordi det ofte er dette som trekkes fram som det viktigste alternativet til eiendomsskatt. For å la det være sagt, jeg er ikke i tvil om at det er mulig. Dessverre blir ofte debatten så polarisert at man ender opp med to fløyer, èn som mener kommunen er komplett udugelig og èn som forsvarer den i ett og alt. Jeg tror det er viktig med flere perspektiver i debatten.

Noen ganger kan det virke som om alternativet til å løse de kommunale oppgavene akkurat slik vi gjør det nå, er å ikke løse dem i det hele tatt. Hvis det hadde vært sant trenger vi ikke kommuner. Dersom oppgavene løses på den samme måten overalt, kan det ikke være nødvendig med ulike kommuner. Da kan vi kutte ut rådmenn og administrasjon i 429 kommuner og i stedet styres av staten. Slik vil vi ikke ha det – selv om mange mener at 429 kommuner er i overkant mye. Derfor må vi aldri slutte å diskutere; hvordan kan vi løse oppgavene bedre med de samme midlene? Hva kan vi lære av andre som er bedre enn oss på dette? Er den måten vi løser oppgavene på den aller beste?

Det er lett for politikere å peke på administrasjonen av kommunen og forvente at jobben blir gjort bedre. Politikerne har imidlertid det største ansvaret for å gjøre det mulig å gjøre jobben bedre. Det er politikerne som setter målene for kommunens virksomhet. Disse målene må være tydelige. Lederansvaret for at kommunen drives mest mulig effektivt er til syvende og sist politikernes.

Det betyr ikke at politikerne vet best hvordan hjemmetjenesten skal organiserers, hvordan parkvesenet skal vedlikeholde grøntområdene eller hvordan vi får tettet flest huller i veien. Men, politikerne har ansvaret for at kommunen har den best tenkelige ledelse, og at denne ledelsen har klart for seg hva som forventes av den.

Det er imidlertid ikke alltid så lett for kommunens ledelse å vite hva som forventes, fordi det kommer beskjeder og kontrabeskjeder i ett kjør. Politikere vedtar så mye hele tiden at det blir umulig å holde orden på hvilke vedtak som til enhver tid gjelder. I tillegg kommer mediautspill; i aviser, blogger og sosiale medier fra politikere som ønsker å vise velgerne sine at de faktisk gjør noe, og kjemper deres sak. Siden det er umulig å iverksette og gjennomføre alle vedtak og innspill, blir det lett å velge ikke-handling som metode. Logikken blir: Den som ikke gjør noe, gjør i hvert fall ikke noe galt.

Et viktig virkemiddel for å effektivisere er å pålegge færre oppgaver. Lage færre planer, færre utredninger og analyser. Dette er politikernes ansvar. Politikerne må dempe befolkningens forventninger til kommunen. Ja, det er mulig å drive Mandal kommune uten eiendomsskatt, men ikke om vi skal drive med alt vi driver med i dag. Kommunen kan ikke være alt for alle. Målet må være å være mer for dem som trenger det mest.